Harka

harka

harka, v. (að) 1) drage, slæbe noget (e-u)afsted saaledes, at en underliggende Gjen-stand haardt berøres deraf; hjöggi hanntvíhendis mellom herðanna eitt högg, okexin rak viðr ok harkaði í brynjunniDN. I, 26932; harka e-u saman dvs. skrabenoget sammen, sammenrapse noget: fyrirþeim þjófum ok íllmenni, er s. hefirsaman harkat Fm. VIII, 7310; jvf Mork.9014; upers. harkar e-m dvs. det gaarhaardt ind paa en, han føler sig haardt,ilde berørt af noget som vederfares ham,kommer over ham, Fld. II, 23930; Heilag.II, 5751 (hvor Rettelsen þér for pví velhar sin Grund i det lat. tibi, medens pvídog kunde lade sig forklare som hen-visende til Heilag. II, 57418); harkarfyrir e-m d. s. Finb. 7921; harkar,harkast um e-t dvs. det gaar haardt til,bliver ilde med noget, Hítd. 625; Fld.III, 3071. 2) harkast v. r. klamres,rives, Finb. 1117. 3) harkast, v. r. larme, støie. Háv. 311.

Part of speech: v

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᚼᛆᚱᚴᛆ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.