Megn

megn

megn, n. 1) = megin 1, máttr 1; sterkr svá, (at) hann hafði 4 manna megnHáv. 4324; jvf Fbr. 634; A. - býðrnú Ólafi holmgöngu ok segir hannreyna sik skulu bæði megn ok frœkleikFm. X, 25616; sjúkr ok numinn megniHeilag. I, 4694; hafa megn til e-s Flov.12553; Heilag. I, 38113 jvf 3819. 17 fg; ummegn e-m dvs. mere end en formaar:guði er ekki um megn at reisa hannupp af dauða Stj. 1324; jvf Fm. VI,1821. 15125; at þú hafir kastat stein ummegn þér í yðrum skiptum (dvs. indladt dig paa hvad du ikke magtede) Eg. 66(15531); þeim sýndist þetta yfir megn dvs.det forekom dem at være mere, end de formaaede, Bp. II, 17539 jvf 16212; varí því mest megn (dvs. deraf var der mest, dette fandt mest Sted, jvf Fm. XI, 264under máttr) móti jólum ok páskumBp. II, 2139; reyna sítt megin ok megn(= mátt sínn ok megin) OT. 1437. 2) =megin 2, máttr 2; ero þér sjúkir?ef þér erot með fullu megni, þá -Mork. 18613. - Som Elvenavn fore-kommer megn Dn. II, 1499. - I Dativ megni falde megin og megn saaledessammen, at det ligesaa vel kan henføres til den ene som til den anden Nominativ- form.

Part of speech: n

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᛘᚽᚵᚿ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.