Á

á

á, f. (G. ár, N, Pl. ár & áir) Aa, Elv.GrG. I, 123; Landsl. I, 45, 48; EG.39; Hb. 106; at ósi skal á stemmaSE. I, 288; stemma heldr í bekkinumen í ánni DN. III, 752; áin helga(Navnet paa en Aa i Skaane) OH.16331. 1648; hertoganum Waldemarifyrir sunnan á í Jutlandi DN. III,6116. Ordet (= got. ahva, ght. ahaGraff I, 110 Jvf. ach Schmeller I, 16 fg;au Schmeller I, 2; ohe Schmeller I,40; mht. ahe Mhd. Wb. I, 13 b. nt.aa, au Berghaus I, 1139 fg; Jahrb. desVereins für niederd. Sprachforschung1879 s. 12310), der svarer til lat. aqua,bruges i de germaniske Sprog altid omflydende Vand, Elv eller Flod, forekom-mer jevnligen som sidste Del af sammen-satte Elvenavne, f. Ex. eitrá (dvs. denkolde Aa, jvf eitrkaldr SE. I, 42) SE.I, 205; et Navn, som bæres af flerenorske Elve (se H. Strøms Beskrivelseover Søndmøre II, 139. 149) og svarertil Elvenavnet Etran, Ätran i Halland,ligesom denne Elv i to latinske BreveDN. IX, 81 (897. 10), 82 (10033. 35) kaldesaqua Ether, Ethre, idet á her synes at væregjengivet med det latinske Ord aqua (jvf aqua dicta Albia (Lappenberg HamburG.Urkunden Nr. 28612. 29212) = Albia flumen(Ad. Brem. Gesta HamaburG. eccl. lib. 3,c. 26). - Som Stedsnavn eller Navnpaa Jordeiendom forekommer Ordet delsi SinG., f. Ex. DN. I, 35910, men isæri Plur., da det i det mindste ofte beteg-ner et Sted, som ligger mellem tvendeAaer ved deres Sammenløb = ámót,f. Ex. DN. II, 267; DN. III, 151. 463.469 fg; DN. IV, 93. 178; EJb. 1226.

Part of speech: f

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᛆ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.