Almenningr

almenningr

almenningr, m. (gsv. almænninger Schlyter23 a) 1) hvad der ligger til fælles almin-delig Benyttelse for dem, der henhøre tilet større eller mindre Samfund; þó atnafn sé heldr á, at konungs skuggsjónsé kallat, þó er skipað öllum at heim-ild svá sem almenningr Kgs. 38; sær-lig: a) større Territorium, inden hvilketSamfundets Medlemmer hadde Ret til atnyttiggjøre sig hvad deri fandtes eller fore-kom, modsat privat Ejendom: GuL. 145;Frost. 14 7 fg; LandsL. 7, 61 fg;Hák. 109 (jvf gd. Sk. L. 4, 6); saadan f. Ex.som nævnes DN. I, 241 jvf DN. VIII,381 hvor Vaage Almue i Gudbrands-dalen taler om sin almenning; og somfor de større mellem Bygderne liggendeØdemarkers Vedkommende ansaaes forKongens Ejendom (jvf konungs mörkFm. XI, 225 og Steenstrups Studier overKong Valdemars Jordebog s. 354 fg)og derfor kaldtes konungs almenningr,idet nemlig ingen der maatte tilegnesig udelukkende Ret til Benyttelse afnogen Del eller Herlighed uden hansIndrømmelse, som gjerne gaves modaarlig Afgift (afráð, Engeskat o. desl.).f. Ex. DN. I, 315. III, 873. VI, 238 18. 36;jvf II, 1144; þeim var mistrunædh á,at E. kalladhe sik (dvs. sér) heimrastinn i konungs almennig lengræ eenhonom til rettæ burde DN. III, 717;kærði fyrr nefndr Þorleifr af sina vægnaok Þorðar föðurbróður síns, at Amundrhafði tekit ruðstað af konungs umboðs-mönnum í haga þeirra ok sezt í, oksagði A. þeim, at þat var konungs al-menningr, sám vér þá bréf Auðunarlénsmans - - at fyrr nefndr ruðstaðrlá í skógshaga til eigna þeirra Þórðarok Þorleifs &c. DN. VI, 1316 fgg.b) aaben Gade eller Plads til alminde-lig Færsel eller Brug i Kjøbstad (jvfalmenningstræti) ByL. 6, 3 (&vl 2820).4; DN. II, 108; hverr almenningr erliggr um þveran bœ várn ByL. 6, 39;flere Bergens almenningar nævnes ByL.68; jvf DN. II, 5135; almenningrinn íTunsberg DN. I, 306; Klemetsalmenn-ingrinn i Oslo EJb. 28211; biskups al-menningr i Oslo ByL. 6, 3 &vl 283;medens det ikke er klart, hvorledes detskal forstaaes naar E. játaði Dagfinniallan garð Belginn (i Oslo) - meðtuftum, húsum, garðsrúmi, stræti, al-menning, heitugögnum &c. DN. III,131; hann gaf kórsbrœðrum i Staf-angri tuptir þær sem liggja í almenn-ingi hans austr frá Maríukirkjugarðimeð settum engjamerkjum DN. IV,5410; c) offentlig Plads ved Kirke, Lan-dingssted o. desl., ellers ofte kaldet vangr,völlr, f. Ex. ved Levangers Kirke Bolt.2629 jvf L. m. B. Auberts Bidrag tilKundskab om Almenningerne (Aftryk af Ugeblad for Lovkyndighed) , 1ste Hefte s. 784. 21 ligesom der endnu givessaadan Almenning ved Slyngstad Kirkepaa Søndmøre og Aalmerke ved OddaKirke i Hardanger, foruden sandsynligvispaa flere Steder. 2) den almindeligeMand, Folket i Almindelighed, Almue.Stj. 2929. 49316; Bp. I, 680; II, 5. 179. 3) alle Mand, alle Mennesker; hannmun upp rísa er almenningr ríss uppHeilag. I, 52230 (Joh. 11, 24); væriok uppi almenningr þegar sú njósnkœmi at Þorðr væri nökkur í nándþeim SturL. II, 402 jvf 23829. 4) den fulde Udrustning af Krigsfolk, Skibe og Proviant, som Kongen var berettiget tilat opbyde i Leding; almenningr at liðiok skipum Fm. IV, 142 (jvf OH. 58);almenningr at liði ok vistum Fm. VI,54; fullr almenningr GuL. 297; halfralmenningr ByL. 3, 1.

Part of speech: m

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᛆᛚᛘᚽᚿᚿᛁᚿᚵᚱ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.

Also available in related dictionaries:

This headword also appears in dictionaries of other languages related to Old Norwegian.

• Old Icelandic - Geir Zoëga's Dictionary