Far

far

far, n. 1) Vei paa hvilken en færdes, Sporsom efterlades, = farvegr, ferill; skírafar sítt dvs. rense, klare sin Vei, saa atden ikke er úhreinn (se under úhreinn 2),eller saa at man ingen Hindring møder,som gjør Fremkomsten vanskelig ellerfarlig: kaupa má leysingi arf börnumsínum, ef þeir verða sáttir á, þá erþat jafnfullt (har dette aldeles sammeVirkning) sem hann hafði skírt far sítt(dvs. ved at gjøre sítt frelsisöl Gul. 62,skaffet sig Ret til at fara frjáls mannsförum Gul. 616 fgg i Modsætning tilden, som ikke har gjort det Gul. 67)Gul. 6614; se K. Maurer die Frei-gelassenen nach altnorwegischem Rechte i Sitzungsberichte der Kgl. Bayer.Acad. d. Wissensch. 1878, Philos. hist.Classe s. 37; s. rak þá lömb sín tilfjöru í förin, at eigi mætti sjá tveggjamanna för Njarðv. 25413 (376); villasthundarnir farsins Hom. 16028 (= Flat.I, 3856; jvf OHm. 113 (8315); kost áhvárr, er vill, at veita (vatn) í hit fornafarit Hák. 1035. 2) Maade, hvorpaadet gaar til eller har sig med en Tingeller Person (jvf fara 7); deila dœgrafar Fm. IV, 3815; veðrs, veðra farThom. 21524; Eb. 43 (7718); spyrjagaldramenn at heilendis fari sínu Hb.3010; jvf Mar. 12516; kvezt eigi vita,hvat þess mundi vera í konungs fari,at þat væri betra en - Fm. V, 32721jvf XI, 2876; Heilag. I, 43918; Ridd.14311; gefa þeir eigi gaum um hennarfar Frost. 10, 36; of et sama fardvs. paa samme Maade, Isl. Prolog.; atfornu fari Eg. 84 (2117); Landsl. 3, 44.7, 4611. 482; at fornu fari ok nýju Dn.V, 7716; at réttu fari Landsl. 3, 4 &vl;í öngu fari dvs. i intet Tilfælde, paa ingenMaade, Sturl. II, 10227. 3) Fartøi,= farkostr, skip. SE. I, 54417. II, 2010;Hm. 157; OH. 8013. 17721; Mar. 10549 fg;hvert fljótanda far (jvf fljótandi fura)Flat. II, 40121; Fm. XI, 12519; jvfleiðangrsfar Frost. 7, 261; norrœntfar Bp. II, 4619; Íslandsfar Fm. VI,3702. VII, 3214 fg; Englandsfar Fm.IX, 411. 3; Dyflinnarfar Eb. 50 (9220);ein ferja þriggja lesta, far með bú-gögnum Kalfsk. 20 a8. 4) Befordring tilSøs, Adkomst til et Sted hinsides Vandeller Sø for sin Person tilligemed sitGods, = farning; ferr hann landvegaustr til Óslóar, þaðan með fari tilDanmerkr Bp. II, 12211; beiða farsFm. VI, 23920; taka sér far, fari Eb.39 (6910); veita e-m far Flat. II, 19332;synja e-m fars Hárb. 54; fá, taka e-mfari Gunl. 3 (1998. 13); Fbr. 2726. 34 fg

Part of speech: n

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᚠᛆᚱ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.