Farinn

farinn

farinn, adj. (eg. Præt. Part. af fara) 1) bortkommen, saa at Tingen ikke længere ertilstede eller forhaanden; þá er farnirváru mjök forstöðumenn Trójo nemaPriamus Pr. 878; O. skaut öllum Gusis-nautum ok þar féllu allar (örvarnar)í gras; O. mælti: fram komit mun núþat, sem Jolfr spáði, at farnir munuGusisnautar Fld. II, 5553 (jvf 54116);enn lifa hendr Hrolfs, þó fœtrnir séfarnir dvs. endnu ere Rolfs Hænder i Be- hold, skjønt Fødderne ere borte, Fld.III, 3089. 2) kommen saaledes til Ende,at man dermed ikke har mere at gjøre,er færdig med at tale derom; þar erobaugar farnir Grg. I, 19317. 3) ilde medtagen, forkommen saa at det erforbi med ham eller han ikke kan hjælpesig selv; farinn ertu nú með öllu, erþú fellr einn saman eg. 89 (22528); varliðit farit (&vl fyrirkomit, komit atþrotum) af öllu saman sulti ok mœðien sumir af kulda Fm. VII, 533; hannvar í þvísa angri vel svá tolf mánaði,ok létu allir, sem hann væri farinn, oksjalfr sagðist hann dauðvænn Str. 431;nú er ek farinn maðr, svá sem þérmegit sjá, sakir sóttar ok mikillarkvalar Gyð. 2524; man hann mikittraust veita mönnum í sínni árnan viðguð, fyrir því at þá, er hann lifði hérþessa heims, þá leiðrétti hann marganmann, er áðr var farinn Hom. 1034;nú ero vér farnir, nema Þorvarðrráðist í Ljósv. 2450; om den, der har drukket saa meget, at han er úfœrr (se Fld. II, 54921) Fld. II, 55012. 28; farinnat e-u dvs. blottet for, skilt af med noget,og desaarsag hjælpeløs: farinn at vistum(= vistalauss Fm. I, 11112) Fm. XI,336 (Jomsv.* 285); farinn at lausafé Flat.I, 25424; farinn at hamingju dvs. forladt af Lykken, OH. 292; Fm. IV, 41416. 4) af saadan Beskaffenhed, som angivesved et tilføiet Adverbium, hvorhos etSubstantiv i Gen. eller et i Dativ medforegaaende Præp. í angiver Gjenstanden,med Hensyn til hvilken saadan Beskaf-fenhed finder Sted; vel andlits farinnFlat. II, 30216; vel farinn í andlitiSturl. I, 3076. 14. II, 9522; Laxd. 63(1835); mjök aldri farinn dvs. meget gammel eller til Aars, Sturl. I, 1178;vel orði, orðum farinn dvs. udrustet med gode Talegaver, OH. 7722; orði farinnd. s. Laxd. 32 (803); upers. er e-u e-nveg farit dvs. det forholder sig paa envis Maade med noget, noget er af envis Beskaffenhed: er eigi einn veg faritógœfu okkarri Nj. 120 (18311); vil ekok þess spyrja, hversu landinu er faritKgs. 425; jvf OH. 1166; sagði honum,hversu farit væri málinu Flat. III,34812; veðri var þannig svá farit, at -Fm. XI, 3427 (Jomsv.* 2919); Grett.7715; heiminum er svá farit, at mennverði bjartari at yfirlitum norðr ílöndum, en suðr hingat undir sólinaRidd. 1778; er honum vel farit, er hannmikill af sjalfum sér ok manna frœkn-astr Nj. 8 (1518); honum var svá farit,at hann var vesalmenni ok þó skap-íllr ok heimskr Laxd. 85 (2377); þeimvar úlíkt farit at mörgu Hkr. 57516;undarliga er yðr farit, er þér vegitvíg þau, er yðr rekr lítit til, en meltitslíkt ok sjóðit fyrir yðr svá at - Nj.99 (1549); ogsaa med tilføiet Præp. til:þar er þannig til farit, at - Fm. XI,346 (Jómsv.* 291); eg. 78 (18827); núer svá til farit, at - eg. 84 (21214).

Part of speech: adj

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᚠᛆᚱᛁᚿᚿ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.

Also available in related dictionaries:

This headword also appears in dictionaries of other languages related to Old Norwegian.

• Old Icelandic - Geir Zoëga's Dictionary