Hælkn

hælkn

hælkn, n. ufrugtbar, stenig Grund, =hölkn; allt þat, er eptir er at œfst-um fardögum, eignist sá, er jörð á,nema hinn hafi fœrt í fjöru eða á hælkn(&vl halkn, berg) uttan garðs Landsl.7, 1018; ef hval leggr á hælkn (&vlhellu, holkn, hægkne, hekne, holmí) eðafjöru, þar sem engi er skaði at Landsl.7, 6411; ef hús stendr efter fardaga,þá á hinn hús, er jörð á, nema hannfœra á helkn æða á reysar Gul. 738.Som Navn paa en Jordeiendom fore-kommer hælkn i Kalfsk. 38 a14. b17(í Helknum, í Hælknum), hvor dervedmenes den samme, som nævnes EJb.3320 (af Hölknom í Fortuna sókn íSogne) og nu kaldes Heltnadn (f. pl.)ligesom en anden i Voldens Sogn paaSøndmøre. Som det gjenkjendes i flerenu forekommende Stedsnavne, saa og iHækne Sogn, som var det gamle Navnpaa, hvad man nu kalder Spinds Sogn,hvis Kirke ligger lige ved en Aas, somendnu kaldes Hæknaasen, og i Hæknfjeldmellem Ekens Sogn i Listers Fogderiog Aaserals Sogn i Robygdelagets (Sæ-tersdalens) Fogderi.

Part of speech: n

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᚼᛅᛚᚴᚿ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.