Herjansson

herjansson

herjansson, m. Odins Søn (da herjan eret af Odins Navne Grímn. 46; Krákum. 29, se Fld. I, 310), i Tiltale eller Om-tale med Betydningen af en slet, forag-telig, nederdrægtig Person, enstydigt medFandens Søn, jvf fjándans limr, heljar-karl (idet man nemlig efter Kristendom-mens Indførelse identificerede Odin medFanden, Djævelen, heljar höfðingi), somman ogsaa i Skalholter-Udgaven afOlaf Tryggvasons Saga I, 206 finder herjansson indsat i Texten istedetforFlatøbogens heljarkarl Flat. I, 21217;hér er nú margt manna saman komitá móti oss -, en Óðin kann ek ekkiat kenna hér enn, mér er þó mestigrunr á, at hann muni hér sveima ímóti oss, herjanssonrinn enn fúli okenn ótrúi Fld. I, 10717; í öndvegi áhinn óœðra bekk sátu þeir í samsætiFreyr ok Þórr; H. snarar fyrir þá okmælti svá: þar siti þit, herjansynirnirFljotsd. s. hin meiri (Kbhvn.1883) s. 10923; hugði hann (nL. Nero), at Simonværi guðs son, Petrus var þá nær oksagði, at s. var þjófr, lyginn, galdra-maðr, herjansson (&vl trúðr), glœpa-fullr, guðníðingr (= lat. docebat huncesse furem, mendacem, Magum, tur-pem, sceleratum, et in omnibus, quaesunt dei, adversarium veritatis J. a.Fabricii Cod. apocr. n. T. III, 636 fg)Post. 9213; heyr þú, vándr herjansson!hví hugðir þú, ek munda þola, at þúblygðaðir dóttur mína Fld. III, 6555;Þorkell mælti: langan veg ertu tilkominn -, ok ber inn reiðinginn, fret-karl! - Þorgerðr hét kona hans (nL. Þorkels), hón tók til orða: hvernleiðir þú eptir þér þar herjansson-inn? hann svarar: eigi sýnist mér sjámaðr svá bráðhættligr (nL. sem þér),en eigi nenni ek, at hann deyi undirgörðum mínum Ljósv. 18105; þann friðskal ek setja, at eigi þori hverr herj-ansson (&vl hverr maðr; L. 23: hverbikkja eða greybaka, jvf þræll s. 1071;gsv. Sagan om Didrik af Bern s.682 fg: hwar skalk eller thiuff) at bjóðamér einvígi Didr. 10639; nú í stað skalÞiðrikr vita, hvárt ek em heldr herj-ansson en sjalfr hann Didr. 11134; þúhefir gert sem einn herjansson ok þúert halfr skalkr, ok þú skalt eigi vitafyrr, en ek hefir uppi iljarnar á þér,ok ek skal setja guðstjorðina á hals-inn á þér firir þæt, sem þú hefir gortDn. IV, 2958; hann kalladhe JoonSæmundas son fendans skœkeson ocarghan hieransson med grimdh ocreide oc bar at honom bana wakin(dvs. vápn) fœrst eina bolyx med andr-om waknom meire Dn. II, 6615 (Aar 1421); þat er ok skipat ok staðfest áprestamóti, at hverr prestr, er annankallar herjansson eðr öðrum þvílíkumókvæðisorðum, er honum megu virð-ast til hneysla, skal - Stat. 3101. -Jvf. gd. thiuf eller heriensön, schalkeller hærgensön m.m. DGL. 3823 fg;gsv. böte þen samuleþ, sum annan kal-lar hæriansun, þiuf ællær liughara iwirþwart þing oc giter han ei sannat atsva gort SuðrmannaL. Manh. 33 (s. 1608); mnt. hergensone Mnd. Wb. II,149 a. Dette nedertydske Ord kan neppehave anden Betydning end Horesøn (=gn. pútusonr, skœkjusonr, som ere ofteforekommende Skjældsord), da den førsteHalvdel af Ordet har Betydningen afFrille (jvf nonaria dvs. herge, pelex id.,petulcus dvs. hergetum Diefenbach nov. gloss. latino-germanicum (1867) s. 265 a; do dat vur degher brende, doquemen de (nL. die schlapscholer) na-ket mit eren heryen hervore lopendeLüb. Chron. II, 680. Enstydigt med dette herge er vistnok det herja, som SE. II, 629 nævnes blandt kvennaheiti,og naar der om den Herkja, som fore- kommer i Guðr. 3, siges i Indledningen, at hun var ambótt Atla, hón hafþiveriþ friþla hans, da er det vel ikkeusandsynligt, at der i dette Navn erlagt eller fundet den samme Betydning (jvf gn. hark). Ser man hen til An-vendelsen af Ordet hergensone, den For-klaring som gives af dets Betydning, ogde Forbindelser hvori det forekommer,synes det som man efterhaanden altmere og mere har tabt Bevidstheden omdets oprindelige Betydning; men da hardet ogsaa let kunnet komme dertil, atman ved i Norden at blive bekjendt meddet nedertydske hergenson sammenblan-dede det med herjansson som om de vareOrd af samme Betydning. Af lignendeBeskaffenhed er da vel ogsaa Forholdetmed herjanskarl, herjanskerling, herj-ansliga og herjansskit. Jvf. s. Grundt-vig i Dgf. III, 788 fg; Soph. Bugge i Dgf. IV, 752 a.

Part of speech: m

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᚼᚽᚱᛁᛆᚿᛋᛋᚮᚿ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.