Vænn

vænn

vænn, adj. 1) saadan som har Udseendetil noget, giver Anledning til at væntenoget (e-s, til e-s); kölluðu þat greinavænt (dvs. sagde at det vilde give Anled-ning til Tvistigheder) milli konunga Fm.X, 107; sá er vænstr er til vits dvs. somsynes at have bedst Forstand, Fm. VII,279; vænn til skila Hák. 19; þykkirhann vænstr til at geta unnit Lundúnabryggjur Flat. II, 2231; þykkir herraJóni þar vænst til uppreistar Klm. 5428;ráð þau er oss þykki vænst at dugiFlat. I, 12424; er þó vænna, at nú séhann farinn at hamingjunni Fm. VI,41416 jvf Stj. 44118. 2) saadan somser ud til at ville blive skikket til noget (e-s); þau áttu einn son ungan vænantil höfðingja sakir vaxtar ok fríðleikaMar. 10386 (jvf 103834). 3) saadan somman har Grund til at vænte vil blive god,tjenlig; þeir eru oss vænstir til land-varnar Fm. VI, 14429; hann rendi okaf verpli vænan drykk Vatsd. 3 (531). 4) af godt Udseende, lat. venustus (jvfGeschichte d. d. Spr. 653 fg); vænn atyfirlitum, áliti, sjónum Nj. 19 (2926).20 (3017); Bp. I, 8013; Vatsd. 1 (310);dóttir hans - væn at sjá Vatsd. 16(2830); Helga hin væna Gunl. 10 (24616);hann var allra manna vænstr Flat. I,16731; Sveini konungi lítz allra bezt áþá brúðina, er Sigvaldi á, ok þikkir súvera vænni en sín kona Flat. I, 1792;sá ek alpt eina væna ok fagra Gunl.2 (19415); gyrðr sverði með hjölt okmeðalkafla svá vænan, sem þat bæripurpuralit Klm. 542; hér ferr vænt atdvs. her gaar det godt, Nj. 143 (23213);nú er vænna um dvs. nu ser det bedreud, har det bedre Udsigter, Konr. 5919;þótti þeim um hit vænsta, er þeir sáhann þar kominn Fm. VI, 21124.

Part of speech: adj

Possible runic inscription in Medieval Futhork:ᚠᛅᚿᚿ
Medieval Runes were used in Norway from 11th to 15th centuries.
Futhork was a continuation of earlier Younger Futhark runes, which were used to write Old Norse.

Also available in related dictionaries:

This headword also appears in dictionaries of other languages related to Old Norwegian.

• Old Norse - Cleasby & Vigfusson Dictionary
• Old Icelandic - Geir Zoëga's Dictionary